Det finnes gode og dårlige, kjedelige og morsomme måter å
uttrykke seg på. Noen ord og vendinger er kreative, andre er konforme, mens noen er riktige og andre er gale. Men hva gjør noe
til en språklig feil og hvorfor bruker vi ett ord heller enn et annet,
når vi skal formidle en tanke vi har i hodet?
Svaret har mye med tilfeldigheter å gjøre. Språkene vi snakker
er blitt som de er fordi noen sa et ord på en viss måte en gang, før
noen andre begynte å bruke samme ordet med en liten variasjon
på uttale eller mening. Deretter tok noen andre igjen eierskap over
ordet, lot seg påvirke av sine omgivelser, og ubevisst fant noen
andre situasjoner hvor ordet viste seg å være nyttig. Hvorfor nordmenn derfor snakker om *vann' og engelskmenn *water' forteller
oss fint lite om norsk og engelsk kultur, eller hvilke historiske hendelser som har gjort oss til de nasjonene og folkene vi er : dag.
Likevel kan språkvitenskapen og psykologien fortelle oss om
hva det er som gjør at norsk høres ut som det gjør, hvorfor vi bruker ordene og lydene på en viss måte og hvorfor det varierer fra
sted til sted. Vi kan finne ut av hvordan det har seg at vi klarer
å forstå hverandre så godt når vi kommuniserer, selv om vi har
helt ulike bakgrunner og erfaringsgrunnlag, og ikke minst: hvorfor det noen ganger går galt, og språklige tabber og misforståelser oppstår.